For 2 hunder siden gikk jeg stort sett alene på disse stiene i Follomarka sør for hovedstaden. I dårlig vær sent på høsten traff jeg aldri folk. Det var perfekt og jeg følte meg priveligert som både hadde byen og villmarka rett utenfor stuedøra. Men i dag er det jammen andre tilstander. Nå er det om å gjøre å komme seg opp tidlig for å få parkeringsplass. Sist søndag var ikke noe unntak.
Riktignok var jeg tidlig ute, men det stod allerede 10 biler på plassen. Jeg gikk min vanlige runde utenfor stier og veier og møtte ingen. Men jeg hørte flere turgåere. Stemmene og lydene bar godt gjennom skogen.
På vei hjemover, da jeg kom ned på de merkede stiene og nærmet meg parkeringsplassen møtte jeg mange andre brukere av marka. Det starter pent med to barnefamilier og en løshund. Helt uten dressur. Den kommer i full fart mot oss mens matfar piper: "Fant. Kom hit. Hør da Fant. Kom da Fantegutten" uten at det påvirker Fant noe særlig. Det går som regel bra men jeg har selv en fuglehund av den macho typen som helst ser at andre hanner underkaster seg, så det hender det smeller, og da lusker gjerne Fant tilbake til eieren som sender meg et bebreidende blikk. Men det er en annen historie.
Ikke lenge etter ropes det "løype" bakfra og jeg rekker akkurat å slenge meg tilside før 2 svarte skygger freser forbi på sine fatbikes. Eller sykler med ballongdekk som det het på 60-tallet. Jaja, skogen er for alle tenker jeg, men må innrømme at jeg skulle ønske at den hadde forblitt en hemmelighet.
Så starter rifleskuddene. På vei til parkeringen passerer vi 300 meter unna skivene på en skytebane, og akkurat i dag har skytterlaget en kø av elgjegere som skal ta storviltprøven. Det smeller høyt og jeg må holde for ørene. Bikkja blir også stresset selv om han er skuddvant.
Vi er på dette tidspunkt langt ute av turmodus selvfølgelig og bedre blir det ikke når en kar i full kamo og med AG trer frem fra buskene og hvisker "Holdt, hvem der?" Jeg hvisker tilbake "FI". Det riktige svaret skulle være Venn, men siden jeg ikke kjente karen og er ute av forsvaret for lengst syns jeg det var for drøyt å kalle meg venn. Jeg fikk passere likevel.
Inne på parkeringsplassen er det full aktivitet. Brukshundklubben arrangerer sporprøver og hunder, førere og markører har spredt seg utover i skogholtet rundt parkeringsplassen. Hunder som venter på tur hyler så høyt at de nesten overdøver lyden fra riflesalvene på skytebanen. I det jeg setter meg inn i bilen kommer to geværlag fra Heimevernet slentrende mellom bilene.
Jeg skrudde på bilradioen og ut av høyttalerne strømmet DDEs "Her blir det liv, rai rai".
Jeg flirte i skjegget - og tenkte mitt.
Er enig med deg i at trafikken ute i skogen har økt merkbart de senere åra. For folkehelsa er dette selvsagt bra, selv om senere forskning viser at nordmenn er blant de mest stillesittende i verden(!), uansett, bare en liten digresjon i forhold til poenget mitt. Jeg mener at folk i dag bruker marka på en annen måte enn før. De rendyrkede friluftsmenneskene blir færre. Nå skal det løpes, sykles, det skal være sosialt, det skal loggføres og måles. Man skal ha det siste på utstyrsfronten og da selvsagt av året. Ikke bare mor og far, men det rette utstyret skal også familiens minste ha.
SvarSlettHadde vi ikke bedre tid før? Vi klarte å nyte naturen på en annen måte. Ting var ikke så komplekst. Man plukket litt bær, hadde med ei niste og bikkja fløy løs uten fare for at den skulle bli kjørt ned av en gulkledd terrengsyklist som hudflettet deg og dyret.
Personlig trives jeg best utenfor løyper og stier. Fortsatt en noe bedre sjanse der for å møte på altfor mye mennesker.
Det var mer folkelig og trivelig før. Jåleriet hadde ikke inntatt friluftslivet på samme måte som nå.
Ja, tidene forandrer seg og mange av dagens brukere av marka har andre interesser og behov enn jeg hadde og har. Heldigvis er det plass til mange og vi har foreløpig god plass i dette landet. Men jeg er veldig enig med deg i at det var bedre før. Det mener jeg å huske at bestefaren min også sa :-)
SvarSlett